Da jeg fylte 22 år, krysset jeg Atlanterhavet fra Spania til Cuba i en 47 fots Colin Archer, T/S Concordia. Vi seilte i 7 mnd, fra øy til øy. I ettertid husker jeg det som et eventyr, og selv da det pågikk var det et eventyr.
Denne innringte radio-reoportasjen fra desember 1999 gir et fint stemningsbilde av selve krysningen, rett etter at vi er kommer i land etter tre uker til sjøs og kort før julefeiringen i Karibien og milleniums-feiringen år 2000.
Radioreportasje: "Sjøsigøynere"
Å seile over Atlanterhavet er et av de mektigste eventyr jeg har vært med på. Det var en reise fyllt av saltvann og sol, sjøsyke og haier, hvite seilduker mot den stjerneklare nattehimmelen og lyden av bølger som brytes mot baugen. 30 dager brukte vi på å seile over Atlanterhavet. Seilaset gikk fra Kanariøyene til Karibien, og på vei fra den gamle verden til den nye verden, tilbakela vi over 2500 sjø mil! Livet om bord i ei skute ute på åpen sjø er som å eksistere et annet univers, et univers av evige mengder med vann. Et døgns seiling fra Tenerife, var hav alt vi kunne se. Mørkeblå dønninger dekket horisonten mot nord, mot sør, mot øst og mot vest. Selv om jeg klatra øverst opp i masta, så var hav alt jeg kunne se. For alt vi visste kunne jo kontinentene ha sunket i havet og forsvunnet, og skuta vår ville seilt aleine på en planet av vann.
Det ligger faen meg en hel fjellkjede under meg, tenkte jeg, idet jeg stupte ned i det deilig havdypet fra storseilbommen, uten særlig skrekk for å skulle treffe bunn. Det var nemlig fire tusen meter ned! Og mye bading blei det, både uten og med de andre dyra i hakkebakkehavet. Iblant kom det nemlig flokker av delfiner for å leke med skuta, de svømte foran og ved siden av båten og drev rein oppvisning i akrobatikk. Delfiner er herlige skapninger. Egentlig ser vi på dem som en slags form for forbilder. De er som oss eventyrseilerne, de jager gjennom havene på jakt etter lek og moro.
Haier derimot, jakter gjennom havet de og, men på jakt etter helt andre ting, evig sultne skapninger som de er. Vi fikk oss en skrekkopplevelse en dag midtveis over Atlanteren, da vi lå og badet når en hvittip-hai plutselig dykket fram fra dypet. Haien traff skipperen i armen med ryggfinnen sin, før den forsvant igjen like raskt som den var kommet. Heldgivis rakk den aldri å komme tilbake og før det vettskremte mannsakpet var om bord på skuta igjen. For Hvit-tip-haier, fant vi ut senere, er nemlig menneskeetere.
Det øvrige seilaset forløp uten farer. Vi mista ikke noe mannskap over bord, kolliderte ikke med noen oljetankere, skrapte ikke opp skroget og trengte ikke seile gjennom noen tropiske orkaner. Vanligvis kan man så å si surfe over Atlanteren med sterk passatvind i seilene, men etter hvert som vindstilla ble stillere og stillere, begynte vi å bekymre oss for selve julefeiringa. Rekker vi fram til julaften? Seilaset ble et kappløp med adventskalenderen.
Men vinden tok seg opp. Til slutt tok det evige havet slutt, og en sen desembernatt så de første nattevaktene endelig lys fra land, og den første øya i den nye verden kom til syne. Jeg synes det var vakkert å tenke på at det bare var 500 år siden Columbus hadde sett det samme synet fra skuta si, men så kom jeg til å tenke på hva den såkalte oppdagelsen hans førte til og tanken virket ikke så vakker lenger. Men øya var vakker, der den lå grønn og frodig med palmer og srender og hvite hus og badet i det krystallklart hav.
Vi kom til land. Vi rakk julefeiringa. Fast grunn under føttene var blitt en totalt ny og ukjent følelse! Det var nesten som om det gynget i bakken. Gleden over å være på land var stor. Aldri har det vært så herlig å dusje i ferskt vann, å spise ferskt kjøtt, å drikke kald flaskeøl og danse hele natta lang!! !
Concordia er fremme i Amerika. Treskøyta som er bygd for å tåle stormene på norskekysten er kommet til det stille og solfylte Karibien, og hun vil bringe oss lettvint fra øy til øy i denne tropiske skjærgården. Vi er sjømenn, vi er sjøsigøynere, vi er delfiner. Jeg føler på meg at det blir et godt nytt årtusen.
