Norges svarteste arbeidsplass
Kullgruvene i Svea er like svarte i dypet som isbreene over er hvite. I 90 år har Store Norske drevet kulldrift i svart-hvitt på Svalbard. Idag er det tryggere enn noen gang å være kullarbeider. Men like svarte i ansiktet er kullarbeiderne fortsatt.
av Henrik Pryser Libell
artikkelen kom i LO Aktuelt desember 2006.
Svea, Svalbard.
- Er det mye som står igjen før vi kan komme frem i baken, spør han som kalles "Kuken".
Kallenavn og gruvesjargong hører med til arbeidsdagen i kullgruvene på Svalbard: Baken er innerst i gruva der kull kuttes. Det er tirsdag kveld på "Taliban", Gruvekontoret, i Svea Nord. Det er skiftbyttedag, og da er det sikkerhetsorientering og rapport fra forrige skift, og det er åpnet for spørsmål til gruvesjefen.
Han de kaller "Kuken" lurer også på hvor ofte og hvor stor steinen må være for å skille mellom stein som er "tilløp til skade" og steinfall som bare hører med til en vanlig dag på jobb.
Stein og gassulykker
Fjellets trykk og gass er nemlig de to største farene moderne kullgruvedrift byr på. Store Norske Spitsbergen Kullkompani og Gruvekompani har hatt to alvorlige ulykker på to år, en av hver type. Sikkerhet tar man derfor ikke lett på i Svea Nord.
Arbeidet for kullarbeidere er blitt lettere enn det var, men det er ennå tungt, og det er fortsatt farlig.
Men Store Norske har likevel satt seg som mål at antall ulykker skal være null.
- Å være gruvearbeider skal være like trygt som ethvert annet yrke i Norge, sier Store Norskes direktør, Robert Hermansen om dødsulykkene. Han foretrekker Robert fremfor Hermansen og kommer fra industriarbeiderfamilie. Han er selv ute på Svea så ofte han kan.
- Vi har ikke en eneste mann å miste, sier Robert.
Etter at Store Norskes kulldrift gikk fra statstøtte til bedriftsøkonomi i 2001 har Roberts ønske om null skader i gruva også blitt økonomisk logikk. Før var en skade en skade. Nå betyr en skadet hånd avbrudd i lønnsom produksjon og hver mann som slutter i gruva er tapt opplæring og ekspertise.
Aldri redd
"Lille-Per" er en av dem som ikke slutter. Han har vært her i 24 år og er i dag formann for nattskiftet: stiger. Stigeren tar oss med inn i gruva. Vi har også med en metangassmåler. Dersom nivået av metan skulle bli for høyt, gjelder det å få på maske og finne strake veien ut. Slik alle arbeiderne gjorde 30. juli i 2005, da en stor brann brøt løs. Alle overlevde den gangen, men i sin karriere i gruva har Per mistet fire arbeidskamerater.
Redd på jobb er han likevel aldri.
Da Kjell Roseth startet å jobbe på 70-tallet var oddsen enda verre:
- Den gangen regnet de vel med noe sånt som at en mann ville omkomme i året, sier Kjell Roseth.
Det var langt mindre fokus på sikkerhet helt frem til midten av 1980-tallet.
Hvitt-Svart
Vi reiser inn gjennom en biltunnel. Strossene, kullproduksjonsplassen, ligger 6,5 kilometer inne i fjellet, under 350 meter fjell og isbre. Polardagen utendørs har nådd mørketida, men inne i gruva er det virkelig kølsvart. Ingen lyskilder klarer å lyse opp tilstrekkelig. Selv vannpyttene er så dønn svarte at alt lys blir rene speilbilder i dem. Kontrasten treffer deg i magen. Der inne: det kølsvarte dypet. Der ute, i daganlegget: den hviteste verden, omringet av isbreer og ishvite topper så langt øyet kan rekke, i alle himmelretninger.
Likevel er dypet av fjellet en naturopplevelse. Når du står stille og ser på kuttermaskinen slå kullet ut av veggen meter for meter hører du ikke bare maskinene, men fosselyden i kullspruten fra kutteren. Ned langs samlebåndet lyder kullet som en bekk. Du hører og ser en svart, svart foss og en bekk av svart, svart vann. Det er som et omvendt naturrike, et svart-hvittspeilbilde, vrengt innover. Det lukter ferskt av gran men lufta er rå og fuktig. Og likevel: dette er så langt fra natur som du kommer. Det er ren og rå industri. Tunge maskiner. Samlebånd. ABM-er. Bolting. Stillaser. Stempler. Fraktere. Stål og jern. Det er kullgraving.
Hundre år kullgraving
Og slik har det vært i et helt århundre på Svalbard. Gruvedriften startet for 100 år siden, Store Norske for 90 år siden. Gjennom 80-og 90-tallet var Store Norske-gruvene på Svalbard truet av konstant nedleggelse. Staten dekket underskuddet, blant annet for å sørge for norsk bosetting på Svalbard. Den gangen var det ikke industrialisert strossedrift. Arbeiderne måtte ligge på bakken i 70 cm høye korridorer og bolte tak og bore kull. Det var ikke en jobb for folk med klaustrofobi.
"Lille-Per" kom til Svalbard mens man ennå drev på gamlemåten.
- Jeg begynte på Svalbard den 12. mai 1982, sier han og kan telle sin tid i Store Norske i år, måneder og dager. Med fratrekk for militærtjenesten.
Store forandringer
Den erfarne Svalbardarbeideren kom fra Finnmark. De fleste er derfra eller Nord-Troms eller Trøndelag. Lille-Per startet som lastearbeider på kaianlegget. Deretter fulgte noen år på renseverket. Det er knapt den jobb innen kulldrift han ikke har hatt, med unntak av mekaniker, elektriker og ingeniør.
Økenavnet fikk han rett og slett på grunn av høyden. Ellers ligger det gjerne mange rare historier bak kallenavnene. Både bak Teigen, WC, Kuken, Gasskuken, Lille Hjelper, Lille-Gull, Spurven, Darris, Gnagsåret og Pungen.
Lille-Per sier mye har forandret seg i hans tid. I dag er Longyearbyen en vanlig norsk bygd med familieliv, kafeer og kjøpesentre. Da han kom var byen en ren gruveby, uten kontanter, der selskapet eide alt: company town. I dag finnes det også hoteller, polarinstitutt, museer, skole og idrettshall. Nesten som en normal bygd i Norge er det blitt.
Lønna har likevel ikke vokst så mye ifølge stigeren.
- Det kostet to månedslønner for en scooter den gangen. Det gjør det ennå, sier Per.
500 000 i året
Grunnlønna er 350 000 kroner i året. Skatten er nå "normalisert" med fastlandets på 19,8 prosent. Før var den så lav som fire prosent. Men skattefordelen på Svalbard er at 19 prosent også gjelder overtiden.
- Derfor var det ikke én her i fjor som fikk mindre enn 500 000 i lønn, sier Trond på nattskiftet.
Gruvearbeiderne har alltid tjent relativt bra sammenliknet med fastlandet, når man inkluderer overtid og alle tillegg. I Nord-Norge før i tiden var det alminnelig å ta et år eller noen år på Svalbard for å legge seg opp penger til hus på fastlandet.
- Gruvebusen er verdt hver krone de får, presiserer Anita Johansen, leder i Gruveklubben i Arbeiderforeningen.
Men likevel har de aldri streiket for kronene. Spontante matstreiker er den eneste streikeformen på Svalbardgruvene siden storstreiken i 1925. For sendte arbeidsgiveren krigsskip for å løse arbeidskonflikten.
Tidene skifter
Tidene har altså skiftet: fra isolasjon til kontakt, fra ulykker til sikkerhet, fra lavproduksjon til storeksport og fra statstøtte til privatdrift. I pionértiden fantes det verken båt eller fly med forsyninger i vintersesongen. Maskiner gjør mye av det farligste arbeidet. Helt frem til 2000 var kulldriften på Svalbard statsstøttet.
– Den viktigste mannen i bedriften var han som skrev statsstøttesøknaden, smiler Robert Hermansen ironisk. Han ble hyret inn som kapteinen som skulle snu skuta over til bedriftsøkonomi i 2000-01. Han styret skuta med glans. Fra 87 millioner i underskudd i 1998 gikk Store Norske med 215 millioner i overskudd i 2004.
For arbeiderne har det ikke ført til høyere lønn, men til mer fokus på sikkerhet og tillit til at arbeidsplassen ikke kan bli nedlagt på dagen hvis politikerne bestemmer det. De har imidlertid en høy gjeld for dyre maskiner. Og produksjonen er lav i år på grunn av virkningen av brannen i fjor, og mange uheldige stans i produksjonen og vanskelige geologiske forhold.
Kaptein og troppene
Disse problemene tar Robert Hermansen opp når han og styret har kontaktmøte med gruvebusen denne tirsdagen. Tirsdag er skiftsbytte så Hermansen får snakket både med ukesskiftet som skal av og på, og med dag- og nattskiftet. De som kommer fra dagskiftet har kullstøvete ansikter og skitne lomper, kjeledresser. Det nye skiftet er rene i fjeset. De aller nyeste er de med helt reine, oransje lomper og grønn hjelm. Blant dem svenske Robert fra Kiruna, som lytter andektig til Robert, direktør. Og "kaptein". Som snakker til sine tropper før et slag.
– Jeg vet vi har hatt en del problemer i det siste, men vi skal få bukt med dem. Jeg oppfordrer alle til å være påpasselige så vi ikke får enda flere ulykker. Nå må vi holde fokus på effektivitet, sier "kaptein Hermansen", som gjentar sitt budskap fra den gangen selv gruvebusen trodde Store Norske skulle nedlegges: "Bare lag køl, så skal jeg ta meg av resten".
