BOSNIA: MASSEGRAVENES TOPOGRAFI
Hver måned åpnes en ny massegrav i Bosnia. Amor Mašović leder det tunge arbeidet med å finkjemme landskapet for bakketopper som ikke var der før. Titusenvis av døde er ennå savnet og ligger begravet i skoger og fjell. Noen av de døde er fordelt på flere graver.
tekst: Henrik Pryser Libell
foto: Thomas Haugersveen
Srebrenica, Bosnia, i fjellene.
Gravemaskinen har støtt på noe. Arkeolog Igor Vaduveskovic planter det oransje flagget, vifter vekk maskinen og begynner å grave for hånd. Kort tid etter finner han det de ventet; et par barnesko,og så en kvinnekjole. Flere oransje flagg plantes. De markerer hvor jorden er ekstra lys på grunn av organisk materiale. Lik. Så dukker de første knoklene frem; en ryggrad og en arm.
– Vi har et funn, sier Vaduveskovic.
Den unge arkeologen fra Beograd er en av få av sitt yrke som har gravd frem ofre for krigforbrytelser i det tidligere Jugoslavia siden 2001. I mangel på nok arkeologer er de andre i ekspertteamet biologer. Det er for få arkeologer som orker det tøffe arbeidet for den internasjonale komitéen for savnede personer (ICMP).
Hver kvadratmeter
Den som derimot orker, og har orket i over et tiår, er Amor Mašović. Som president for den Føderale Kommisjonen for Savnede Personer i Bosnia er han sjef for Bosnias massegrav-leting og derfor også dypt respektert blant bosniakker (bosniske muslimer). I politikontroller vinker de ham forbi. På gaten hilser folk spontant på ham og noen takker, forteller ham, enten for at han har funnet en av deres savnede, eller for at han fortsatt leter.
15 år etter den "etniske rensingen" i Bosnia-Hercegovina er bare halvparten av de drepte funnet. Resten hviler ennå i ukjente massegraver et sted i de bosniske skoger og fjell. Amor og hans eksperteam tråler hver eneste kvadratmeter av landskapet, på jakt etter gresstuster som er litt for lyse eller forhøyninger i landskapet lokale bønder ikke husker fra før.
– Noen av bøndene sier de kan finne stedene ved å lete etter en spesiell art, blå sommerfugl, sier han.
– Selv stoler han på mer konkrete vitenskapelige metoder, som topografi.
Lik overalt
Siden arbeidet begynte i 1995 har Amor Mašović har gravd ut 370 massegraver og rundt fire tusen ofre som kunne navngies. Den størte graven telte 1153 lik, og en reise med Masociv gjennom regionen Republika Srpska er som en bisarr turistguiding i krigsforbrytelser og massemord.
– Til høyre der fant i 38 lik, sier han.
– Bak huset der, der var fire brødre, på den fjelltoppen atten andre.
I Foca fant de takket være vitnefortellingen fra den 53de en grav med 52 mennesker. De var bundet sammen to og to, skutt på en fjellkant og veltet ned i en naturlig hule som så var lukket igjen ved å sprenge vekk steinen over. I den sammenraste hulen fant Amor alle 52 likene.
– Men ett lå ved siden av de andre, i en sprekk han må ha krabbet inn i. Han døde med hånden på magen og armen utstrakt. Han må ha dødd av sult, etter å ha overlevd skuddet og et fall på 42 meter. En mer grufull død kan jeg knapt forestille meg, sier Mašović.
Srepska
De fleste gravene finner Mašovićs team i den serbiske delen av dagens Bosnia, det som heter Republika Srpska. Mange bosniakker opplever denne landsdelen som en ulegitim entetitet fordi serberne karret den til seg selv gjennom krigene fra 1992 til 1995, gjennom "etnisk rensing". Spesielt i Srberenica, der mer enn åtte tusen bosniakker ble drept på én uke mellom 4. og 15. juli 1995. I år slo for første gang en dom i den internasjonale domstolen ICJ i Haag fast at det som skjedde der var et folkerettslig å regne som et folkemord, ikke bare en massakre.
Derfor er det i Srebrenica, hvert år på den 11. juli, at bosniakkene gravelegger de nye døde som er funnet.
Men gravleggingen, og forberedelsene til den er ikke alltid like enkel. Av makabre grunner.
Et lik, tre gaver
For etter den systematisk henrettingen, forteller Mašović, begynte det å demre for serberne at de ville holdes ansvarlige for dette siden. Dermed forsøkte de utslette bevisene, ved å grave de første massegravene opp, og fordelte dem på nye massegraver, for at sporene av ugjerningen ikke skulle være så synlige i landskapet. På denne måten havnet levningene av ofrene i ikke bare én grav, men kanskje to, og i verste fall tre.
– Selv ikke Hitler var så brutal, sier han.
Det gjør letingen etter og identifiseringen av ofre svært vanskelig.
– Hver gang vi åpner en grav finner vi en hånd, en bein eller kanskje hodet til en person vi har funnet deler av før, forklarer kommisjonssjefen.
Så når de gravelegger avhenger fra gang til gang, litt av hvilke kroppsdeler og om offerets foreldre er blitt gamle og snart skal dø uten å ha gravlagt sine barn, forklarer Mašović.
– Tommelfingerregelen for når person kan gravlegges er hvis over 50% av kroppen er funnet. Da kan familien få ro. Jeg vil nødig banke på døren til en familie og si "unnskyld, husker De sønnen Deres De begravet ifjor. Vel nå har vi funnet hånden hans, eller hodet hans, eller det venstre beinet, sier han.
Så de døde for være i fred, når de er halvt begravet.
FAKTABOKS
MASSEGRAVER I BOSNIA
Bosnias ofre 1991-1995
Antallet drepte eller savnet, totalt: 97. 207 mennesker.
Av disse 39.684 sivile, 57.523 militære.
Av de sivile ofrene er 33.070 bosniakker, 4.075 serbere og 2.163 kroater.
De fleste ble drept i 1992 (45.110)
Kilde: Forsknings- og dokumentasjonssenteret i Sarajevo (RDC).
Den nyeste tall ble publisert juni 2007. Andre kilder har høyere estimater, rundt 200- 300.000 ofre.
I Bosnia leter både den Føderale kommisjonen for savnede personer, Kommisjonen for savnede personer i Republika Srpska og den internasjonale kommisjonen for savnede personer (ICMP), samt pårørende og en del lokale etterlattes organisasjoner.
Til nå er det funnet 17.590 ulike DNA-er, 4.000 er uidentifisert.
men i massegraver har man funnet rundt 14000 ulike DNA.
ICMP har samlet inn 84 000 blodprøver til nå, og 22 000 benprøver.
Identifiseringen av ofre gjennomgikk en teknologisk revolusjon rundt 2000, da moderne DNA-teser ble tatt i bruk. Idag er ICMP er verdensledende i bruken av DNA, og metoden ble brukt også for å identifisere savnede personer etter hendelser som 9/11 i USA og tsunamien i Indonesia.
kilde: ICMP
MOT SLUTTEN AV TRIBUNALENE
Krigen i det tidligere Jugoslavia ble en milepæl i internasjonal strafferett. Neste år skulle krigsforbrytertribunalet for det tidligere Jugoslavia, ICTY, avslutte sitt arbeid. Mandadet er blitt forlenget av FN med ett år, men i 2009 går arbeidet mot sin ende. Tribunalet har derfor begynt å prioritere de viktigste og største sakene, og satt flere av de mindre viktige til nasjonale og lokale domstoler i det tidligere Jugoslavia, etterhvert som disse landene har fått mer og mer politisk uavhengige domstolsvesener som kan gjennomføre slike saker.
Hva som er en viktig sak avhenger ikke bare av sakenes alvorlighet, men nivået man plasserer skyld på utfra bevisene: om det er hovedsaklig "crimenbased evidence"eller "linkage evidence", altså om bevisene dokumenterer selve det som skjedde, eller om de kan knytte handlingen til en ansvarlig, høyerestående person. Eksempler på crimebased bevis fra Bosnia er DNA-prøver fra levninger i massegraver, beinanalyser, klær, rester av koranen funnet sammen med levninger og flyfotografier som viser endringen i topografi. Flyfoto grenser også til linkage-bevis, fordi de antyder en system. Ander linkagebevis kan være etteretningsinformasjon om telefonsamtaler, sigerne odre, politiske taler og så videre.
For folkemord er dette enda mer komplisert enn med individuelle mord, fordi man skal vise at det finnes et helt system og en struktur bak handlingene, ikke bare personer.
ICTY er en ad-hoc-domstol, underlagt FN, og opprettet i 1993 av Sikkerhetsrådet. ICTY sees i utviklingen av den internasjonale strafferetten ofte som en påbygging av Nürnberg-dommene og har lagt grunnlaget for den internasjonal straffedomstolen (ICC) i Haag. Tribunalet kan bare forfølge enkeltpersoner, ikke organisasjoner eller regjeringer.
Andre saker tilknyttet krigene i eks-Jugoslavia, der stater eller organisasjoner er på tiltalebenken, har derfor vært ført i FNs internasjonale domstol (ICJ).
Til tross for alt arbeid domstolen har klart, har den ikke klart å hanke inn de svært ettersøkte krigsforbryterne Karadžić og Mladić., og saken mot Milosevic ble ikke fullført.
Påtalemyndigheten ved ICTY er blitt kritisert for at de har gått for bredt ut, både ved å anklage personer på flere beslutningsnivåer og ved å anklage personer på for mange saker til å overkomme saken og kommer til en dom.
ICTY forsvarer den brede strategien med behovet for forsoning og oppklaring. Rwanda-tribunalet, i motsetning, har for eksempel brukt en annen strategi enn ICTY, ved å gå mer direkte på toppledere. Tribunalet er opprettet på et mandat fra FN og har fire formål: straff for skyldige, oppresning for ofre, forsoning gjennom oppgjør og straff også som avskrekkelse for fremtidige krigsforbrytere.
FAKTA BOKS - KRIGEN I BOSNIA
Konflikten i Bosnia var den blodigste og mest kompliserte av krigene ved oppløsningen av det tidligere Jugoslavia. Krigen varte fra 6. april 1992 til 14. desember 1995 og endte med Dayton-avtalen. En internasjonal fredsstyrke ledet av NATO arbeidet i 1995-96 med å implementere og overvåke de militære aspektene ved fredsavtalen. Stabiliseringsstyrken ble i 2004 overtatt av EU (EUFOR), har de siste årene blitt jevnlig redusert i størrelse, og utgjør nå ca 6.000 personer.
Krigen ble utløst av at Bosnia-Hercegovina erklærte uavhengighet 5. april. Serberne reagerte med å opprette en egen stat, Republika Srpska, midnatt 7. april, og Serbias hær, JNA, forsøkte å ta kontroll over alle store strategiske beliggenheter i den selverklærte staten. Krigen i Bosnia var aldri en krig med tre åpenbare fronter. Det forekom allianser mellom kroater og serbere i enkelte områder, mens andre steder mellom kroater og bosniakker. Blant krigens mest kjente åsteder for krigsforbrytelser er beleiringen av Sarajevo og Mostar og bombingen av bruen i Mostar, angrepet på Vokuvar og dessuten Srebrenica-massakren. Minst 8 000 bosniakker ble i juli 1995 massakrert i området i og rundt Srebrenica av bosniskserbiske militærstyrker, inkludert den serbiske spesialstyrken «Skorpionene» under kommando av general Ratko Mladić. FN hadde tidligere erklært Srebrenica for sikker sone og sonen var beskyttet av hollandske FN-soldater da folkemordet skjedde. Bosnia-Hercegovina la siden an sak mot Holland for ikke å forhindret folkemordet.
