Never-never-land:
HAMBURGERFLIPPERNE
"The working poor" kalles de. De er USAs fattige. Men de holder fattigdommen fra livet - så lenge de har en lavtlønnsjobb, eller helst to. Deres jobber er utrygge, uten karrieremuligheter og etterutdanning. Blir de syke, er det synd for dem selv.
Tekst og foto: Henrik Pryser Libell
New York. På 34th Street mellom 9th og 10th Avenue selger Joseph varm kaffe latte med steamet melk og et tykt lag med sukker, smurte rundstykker, halvfersk frukt og lunken pasta på 34th Street Deli. Han har ti timers vakter, men fagforening har han aldri vurdert å være med i. Det har heller ikke Thierno Diaw som selger dagens aviser mellom 7th og 8th Avenue. Han følger med i media og hater Bush, som de fleste New Yorkere gjør. Audrey også. Hun feier 34th Street for butikkfellesskapet.
Skopusserne
Lenger ned i gata og opp et kvartal pusser Patricia sko. Patricia er fra Ecudaor. Hun pusser sko på et skopusseri med tolv seter på hektiske Penn Station. Arbeidsdagen varer 13 timer, noen ganger litt lenger, og fastlønna er tre dollar timen. Minstelønn i USA er 5 dollar timen, men ikke lovfestet i alle stater. - Men jeg får jo ofte tips, det er det jeg lever av, sier hun på morsmålet spansk.
Working Poor
Felles for dem alle er at de ikke har fagforeningstilhørighet, ingen pensjon og ingen folketrygd. De tilhører de 44 millioner amerikanere som står uten noen form for folketrygd eller offentlig helseforsikring. De befinner seg mellom middelklassen og de virkelig "poor", mellom middelklassens trygge jobber - som regel med fagforeninger - og de som lever i ekstrem fattigdom. Middelklassen er medlem i Social Security, tilsvarende "velferdsstat". Fattigklassen mottar welfare, og hvis de blir syke kan de få Medicaid, -tilsvarende midlertidig sosialhjelp og akutt legevakt. Working poor faller mellom begge stoler. Dette middelsjiktet av halvt fattige, halvt sysselsatte utgjør 16-20% av befolkningen i USA.
McJobs
Deres jobber er gjerne enkle og lavtlønte, ofte i den private servicebransjen med mange små firmaer som ikke tar seg råd til å betale sosiale forsikringer til den amerikanske folketrygden.
De har få karriereutsikter og ingen sjanse til oppgradering av utdanningen sin i jobb. Mange av dem er fanget i en dobbeltfelle mellom levestandard og helse: de bor så kummerlig, og ernærer seg så dårlig, at de får større helseproblemer enn grupper som bor og lever sunnere, og dermed får de høyere helseutgifter, som igjen gjør at de må bo verre.
Den amerikanske modellen
Forskere kaller denne "fleksible økonomien" for den amerikanske modellen. Arbeidsledigheten er lav, - og det er følgelig lønnene også.
Til fordel for bedrifteierne og til ulempe for arbeiderne.
- Vær derfor advart mot den amerikanske modell, ber Larry Michel, president i det amerikanske fagforeningsforskningsinstituttet Economic Policy Institute. Han henvender seg til Norden. Michel vet hva han sammenlikner med, - han har forsket på fagforeningssituasjonen i Skandinavia generelt og Sverige spesielt.
Verden misunner Norden
- Den svenske modellen misunnes av alle verdens fagforeninger. Den amerikanske arbeidsmarkedsmodellen derimot, bør de frykte. Den er designet nettopp for at fagforeningene alltid skal tape. Slik blir det når arbeidsgivere fritt kan si opp fagorganiserte ansatte bare fordi de er fagorganiserte, sier Michel.
Tilhengerne av en amerikansk modell, med færre reguleringer og mindre regler, mener den fører til større innovasjon, særlig i små og mellomstore bedrifter og dermed vekst i næringslivet og flere arbeidsplasser og mer velstand for alle.
Mer ekstrem fattigdom
Men Michel er av motsatt mening. Han tror det fleksible næringslivet i USA fører til mer fattigdom i samfunnet, ikke mindre:
– Mange får jobb, ja. Men de som får jobb, får ikke nok lønn til å leve av og de kan ikke beskytte seg selv mot å få enda dårligere lønn. Dermed blir de som blir fattige bare enda fattigere, sukker han.
WELFARE KONTRA VELFERD
"- Når politikere i USA diskuterer velferd minner det om hvordan noen politikere i Norge snakker om u-hjelp"
Amerikanske skattebetaler ser gjerne på velferdsutgifter som penger "ut av vinduet" til "de andre". De ser ikke som en sosial fellesforsikring, sier Ivar Lødemel, tidligere forskningsdirektør på Fafo og nå leder for Gruppen for inkluderende velferd (GIV). Lødemel har selv bodd i USA og sier at det som kjennetegner USA er enorme forskjeller mellom fattig og rik.– Amerikas forente stater blir mer og mer uforente.
Krigssone i Philadelphia
Som bilde på utviklingen bruker Lødemel byen han selv bodde i, Philadelphia, USAs historiske hovedstad. En halv times gange fra tårnet med frihetssymbolet Liberty Bell ligger inner city, der du ser scener av fattigdom som minner om en krigssone, med nedslitte hus, branntomter og arbeidsledige unge menn steine på crack, der det er farlig å bevege seg, selv om dagen. En halv time med toget den andre veien, ligger de rike forstedene i "mainline"-beltet, der den stadig rikere øvre middelklassen bor, og plenene er nyklipt.
De fattige i USA er de urbane fattige - de i indre by, hjemløse og tiggerne, det er de rurale fattige som løsarbeidere på landsbygda, og etnisk delt er det svarte og fargede minoritetene og indianere. Halvparten av USAs statistisk fattige er barn under 18 år.
Kan lære av USA
Likevel, Lødemel minner om at Norge kan lære av USA på mange punkter, selv om USA ligger lenger etter i sin krig med fattigdom enn Norge gjør.
- Amerikanerne har vist at en større andel enn de fleste hadde trodd skaffet seg jobb gjennom workfare. Norge kan lære reaktivisering av amerikanerne, men fordi vi har et arbeidsmarked som ikke skiller ut "working poor" kan vi gjøre dette på en måte som sikrer at folk kommer ut av fattigdom når de kommer i jobb, sier forskeren.
- Vi kan dessuten lære av grundigheten amerikanerne iverksetter politikk på: Solide pilotprosjekter før noe blir prøvelov, og effektmålinger av resultatene før prøvelov blir lov.
Det er mer målrettet enn å bygge velferdsstaten som et korallrev, et nytt lag på et nytt lag hvis noe ikke fungerer, avslutter han.
Utdrag tema "Amerikans modell" i LO.dk 2004, og Parat 2005 og
Juristkontakt 2006.
KAKOS SKOG
I Kaukasus er tusenvis av truede arter i fare for å utryddes. Men på grensen mellom Azerbaijan og Georiga er skogvokteren Kakos drøm i ferd med å få i oppfyllelse. Hans 15 år lange krig med krypskyttere, tømmerhoggere og overbeite kan endelig være over.
IORI, GEORGIA.
- I 16 år har jeg drømt om å kunne forsvare skogen og se den vokse seg stor og grønn istedetfor å tørke år for år. Nå går drømmen i oppfyllelse, sier Kako Teteloshvili (59), sjef for skogvokterne i Iori verneområde i det sydlige Georgia.
Han og skogvokterne er alt som har holdt skogen i live gjennom de siste tøffe 15 år etter Sovjetunionen brast sammen. Verneområdet ligger midt på grensen mellom det kristne Georgia og det muslimske Azerbaijan, som begge har vært politisk turbulente land, med hver sin lange borgerkrig. Området er attraktivt for jakt fordi det er rikt på dyreliv, til og med den sjeldne kaukasisk leoparden. I tillegg ligger det langt fra by og siviliasjon og har derfor vært yndet område for krypskyttere, ikke minst høyt rangerte militære offiserer og toppfolk i det georgiske politikorps. Kako har måttet slåss med dem alle.
Lovløse tider
Under det lovløse 90-tallet, da de store gutta og VIP-er fra hovedstaden kom for å gå på ulovlig villsvinjakt og bjørnejakt var det Kako og hans folk som nektet dem det. Det var til tider farlig arbeid. Parlamentspamper, obserster og generaler og politisjefer ble rasende når de fikk bøter og geværene beslaglagt, og truet med å bruke all sin makt for å ta igjen.
- De tror de står over loven og kan ta set til rette, sier Kako. Han har tålt drapstrusler og mye annen motstand i hans jobb som skogvokter. Hans mest dramatiske episode var da han tok politisjefen i nabofylket i krypskytteri. Politisjefen løsnet trusselskudd under krangelen som fulgte.
- Men skuddet gikk bare i luften. Han skulle vise han mente alvor. Men jeg viste ingen nåde. Det er viktigst å være hard mot de store og viktige gutta. Da tør ikke andre tyv-jakte heller, sier Kako.
Hat og kjærlighet
Kako prater om skogen med et mykt hjerte, men har et blikk av stein. Det er skogvokteren i ham. På den ene siden er kjærligeten til skogen han er vokst opp med og i, og på den annen hatet til de som truer skogen: krypskyttere, tyvfiskere, ulovlige tømmerhoggere og gjetere som overtrår buffersonen med beiteområde. Han er kjent for å være kompromissløs. Kako har viet livet sitt til å vokte skogen. Selv under sin fars begravelse, ble han fortalt om krypskyttere som var observert, rykket ut og stanset dem.
Nå får hans skogvoktergjerning hjelp av penger fra norsk WWF, som går inn i området fordi Kakos skog er en viktige lunge i Kaukasus, og en av regions aller siste elvesletteskoger.
Elveslettskogen ved Iori elvligger i et savanne-aktig overgangslandskap mellom de nedbørsrike fjellene og store grønne skogene i vest og den sultne steppen i øst. Den er et skjørt øko-system, og likevel regiones viktigste, fordi så mange fugler og arter trekker over denne ruten.
Dumme dammer
Skogen tørker ut. Ikke bare på grunn av jgerne og tømmerhoggerne, men også de sovjetiske ingeniørene, som har lagt igjen en siste hilsen til Iori: en enorm elve-demning som aldri fungerte. Nå står den og ruster mens den demmer opp elven og tørker ut elveslettekogen.
FN vil helst ha dammen vekk, men det koster penger, som ingen har. Derfor skal De norske WWF-pengene istedet gå til et billigere trick, som kan få elven til å flomme: åpne slusene igjen. Dette er nøkkeloperasjonen i redningen av Kakos reservat. Ved å åpne slusene 3- 5 ganger i året kan man rekonstruere elvens tidligere vårflommer.
Pengene går også til å ustyre Kako og hans menn utstyres med moderne kart og kikkerter, en skogvokterstasjon, en jeep og hester. Det vil gjøre dem i stand til å verne skogen mot de tre største truslene bortsett fra uttørkingen: ulovlig hogst, beite og jakt.
Prosjektet koster en million kroner i året og skal vare i tre år, til den georgiske og azerbaijanske stat selv kan ta over. Inntilda er det Miljøverndepartementet og WWF som betaler kalaset og WWF som skal passe på at penge kommer dit det skal.
Viet livet sitt
WWF har valt Kakos skog fordi et team av vitenskapsfolk som har analysert artsmangfoldet i Armenia, Azerbaijan og Georgia, det østlige Tyrkia, vestlige Iran og sydlige Russland. mener elvesletteskogen ved Iori er et hjerteområde i en biologisk korridor som må vernes for enhvert pris,hvis Kaukasus skal kunne ta vare på sitt biologiske mangfold.
Iori-Mingechauri er det nest-viktigste biotopen i beltet. Og Kaukasus er ingen uviktig region for jordens biologiske mangfold. Conservation International har rangert økoregionen som en verdens 25 viktigste med 6500 arter. Mange av dem som bare finnes her og er utrdydningstruet. Blant dem er kongeørn, kaukasisk leopard, kaukasisk salamander, svartorrfugl, kongehøne og afghansk furu. I Kaukasus lever idag bjørn, villsvin, sjakal, stripet hyene og leopard. Kaukasus rikdom på arter skyldes at regionen er en bro mellom verdendsdelene Asia og Europa der arter alltid har vandret, og fordi området ble et varmt tilfluktssted for planter og dyr under istiden.
Kald og varm verden
Under meg har vi skogen og savannen som bretter seg ut så langt øyet rekker. Gjennom det grønne landskapet slynger en tynn, fislete stripe Iori-elv seg. Over ligger verden i kalde farger; mørkt blått hav, grå sement, rustne blå blikkvegger, sotete vindusruter. Over det blågrå bygget og det dyblå havet en grålig himmel med hvite skyter.
Vi skuer utover en blå og en grøn verden . Jeg sier til Kako at når skogen er tilbake og han en dag får barnebarn vil de sikkert vokse opp og se skogen og forstå hva deres bestefar har utrettet her. Kako virker først overrasket over kommentarer, så smiler han. Han skjønner plutselig at jeg langt fra har tippet alderen hans korrekt. Han er ikke bare far. Han er bestefar. Forlengst. Barnebarna hans er allerede 12, 11 og 14 år.
- Jeg er en gammel mann. Skogen er ung, jeg er gammel, spøker han og ler.
Kaukasere blir så gamle og ser så unge ut, tenker jeg, og skjønner straks tabben min.
Og hva gjelder barnebarna, kan Kako fortelle, har de allerede vært her mye og er allerede stolte. Fryktelig stolte. Alle vet hva slags kamp Kako har slåss med krypskytter og tømmerhoggere for å redde denne skogen. Kako er jo kjent for å være hard mot de stor. Med steinblikk og en antydning til smil sier han:
- De trenger bare å fortelle på skolen hvem deres bestefar er, sier han, - så får de respekt.
NORGE FOR KULTURFATTIG FOR KUNST-TYVER
Av Interpols base på over 30 000 savnede gjenstander er kun ett eneste fra Norge. Og det ene er allerede levert tilbake.
Av Interpols base på over 30 000 savnede gjenstander er kun ett eneste fra Norge. Og det ene er allerede levert tilbake.
av HENRIK PRYSER LIBELL
Et Munch-maleri stjålet fra Nasjonalgalleriet i 1993 er det eneste verk Interpol har i sin base med mer enn 30 000 savnede verker.
– Men det er mulig det er tilbake, sier Carl-Heinz Kind, spesialist på kunsttyveri i Interpol.
I Norge fører vi ikke en gang egen statistikk over kunsttyverier. I eldre kulturland som er rike på kultur, som Frankrike, Tyskland, Spania, Italia, Polen og Russland, er kunsttyveri et langt mer alvorlig problem enn her hjemme i Norden. Italia har for eksempel verdens største politiavdeling på kunsttyverier, med hele 300 carabinieri, og både i Spania, Frankrike, England og Tyskland finnes spesialenheter for kunsttyverier. I Norge finnes ikke en gang egen statistikk over feltet.
– I Skandinavia får vi bare statistikk fra når det har vært spektakulære ran, det er veldig synd, sier Kind til Juristkontakt.
Små og store haier
Hadde Munch-ranet i 2004 skjedd i Madrid derimot, ville det ha vært Seksjonen for kunstyverier, Delincuencas contra la Patrimonia Historica, som tok en slik sak i stedet for orgkrim-gruppen i Oslo Politikammer. I seksjonen for kunsttyverier har obrigado (oversersjant) Pastor arbeidet i 17 år.
Han ler litt overbærende av Munch-ranerne.
– De høres ut som den klassiske typen uvitende kunsttyver, en litt avansert form av "småhai", sier Pastor til Juristkontakt.
"Småhaiene" er de som driver med innbrudd uansett hva de stjeler. De stjeler verdisaker når det passer, og kunst andre ganger. Det er gjerne de som slår seg inn i lokale museer og lokale kirker på landsbygda i Spania, midt på natta, og røsker med seg det de kan. Halvparten av alle spanske kunsttyverier er fra kirker.
Småhai-tyver har ikke faste kanaler for å avsette kunst, og mange blir tatt mens de går frem og tilbake på antikvariatshandlene i Madrid.
– Spesialistene derimot, de leser kunstkataloger, sier Pastor.
Noen driver med skulpturer, noen med malerier, andre med bøker.
– De vet hva som har stor verdi og mindre, og de forsøker å selge tyvegodset til større kjøpere, som rike private samlere og auksjonshus i utlandet. Som regel via proffe mellommenn, og gjerne med en fremdriftsplan: de gjennomfører tyveriet, "fryser ned" tyvegodset til oppstyret gir seg og først da går de til en mellommann. Det var en slik gruppe vi tok i Operasjon TERTIS i februar, sier han med dårlig skjult stolthet.
Rullet opp liga
Tidligere i år rullet Guardia Civil opp en større kunsttyveri-liga. Det er den største operasjonen Pastor har vært med på, og kanskje en av kunsttyveri-bekjempelsens mest vellykke arrestasjonskampanjer. 300 000 kunstgjenstander ble beslaglagt.
– Vi slo til samtidig i 68 private hjem i Madrid, Barcelona, Granada, Zamora, Badjavoz, Cadiz, Malaga, Huelva og Sevilla og arresterte 52 personer, forteller Pastor. Men det hele forløp uten særlig dramatikk.
– Banktyver må vi legge i bakken, og de er gjerne bevæpnet, men kunsttyver, de letter på hatten, presenterer seg og følger høflig med, ler politiveteranen.
Kunsttyvene er da også nesten "skuffende kjedelige" i sine uromantiske måter å stjele på.
Vrakdykking og ran passer med forestillingen vi har fra actionfilmer med tyver. Men de fleste kunsttyverier skjer fra kirker og klostre og er helt uspektakulære.
– Ofte er det bare små "drypp", forteller Pastor.
Som for eksempel boktyveriene fra klosteret San Julian de Guenca. Der forsvant fem til tre hundre år gamle bøker, litt etter litt, over en femten års periode. En utro tjener underslo bøkene og solgte dem på lokale bokhandler, til en pris på 5-25 000 kroner.
– De er ikke organisert som karteller. I stedet operer de på grupper på to til tre, fire personer, sier Pastor.
Notatboks-opprulling
Pastor kan fortelle at av de 52 var 30 tyver, 13 varehelere og 9 kjøpere. Mange var amerikanere, hele opprullingen lot seg gjennomføre takket være notatbøkene og innrømmelsene til den spanske professoren Claudio Bonfiacio. Han ble arrestert for to år siden, fordi han hjalp amerikanske skattejegere med å finne sunkne spanske galeier i Cadiz-gulfen på Spanias sydkyst. I denne stormherjede bukten gikk på 15-og 1600-tallet mange av de skipene som fraktet sølv og gull fra Mexico og øvrige Latin-Amerika ned med mann og mus, - og gull og sølv. Bonifacio var en ekspert på Archivo de Las Indias, havneregisteret.
– Det ligger 8000 tonn gull og 12 000 tonn sølv i Cadiz-bukten, men hvor de ligger, det vet bare djevelen selv, forklarte Bonifacio til El Peridico.
Plyndring
Lignende skatter ligger det nok ikke mange av på norgeskysten. Ikke en gang i Østersjøen, selv om det der skal foregå en del legal og illegal vrakdykking og plyndringer. Det vil si, plyndring er det juridisk sett ikke før 100 år etter skipet gikk ned. Først etter 100 år tilfaller skipene staten, slik FNs UNESCO-konvensjonen sikrer.
I det hele tatt er jo Norge som kunstland et fattig område.
Men noe er det jo, og rapporten "Nordic Art Theft" fra 2006 fra Brottsforebyggande Rådet i Sverige slår fast de tingene som stjeles. Rapporten prøver å sette ord på mørketallene og den manglende statistikken, fordi mange ran fra lokale museer eller bokhandlere ikke meldes. Enkeltverdiene er for små.
Og kunst som er anskaffet med svarte penger, rapporteres ikke til politiet.
Anledningstyver
Rapporten bygger derfor ikke på polititall men intervjuer med involverte parter som museer, kunsthandlere, arkeologer og biblioteker.
Nordiske kunsttyver viser seg å være en broket forsamling: "ranseksperter" som iblant raner kunst i tillegg til banker eller andre steder med verdier; narkomane som stjeler det de kommer over; "anledningstyver" - som utnytter en mulighet som plutselig dukker opp - og klassiske kunsttyver som vet godt hva de stjeler. Felles er at de fleste er ute etter profitt.
Museer og kunsthandlere hevder som regel at gjester og kunder er den vanligste gjerningsmannen, men rapporten mener at museer og kunsthandlere altfor ofte glemmer å mistenke to grupper som har sterke motiver: ansatte, som har tilgang til kunsten, og besatte samlere, som er opphengt i tanken på kunst som mangler i samlingen.
STJÅLET KUNST - ET VERDENSMARKED
Ulovlig kunsthandel regnes som verdens største handel etter narkotika og våpen.
Det skrives ofte at ulovlig kunsthandel er verdens største handel etter narkotika og våpen, eventuelt menneskehandel. Fordi det mangler statistikk, tør ikke Interpol bekrefte påstanden. Verdivurderingen av kunst er dessuten usikker når gjenstander har ulik verdi i landet de stjeles i og landet de omsettes i. Og det er så få rapporterte tall.
Voldelige ran
Ifølge Carl-Heinz Kind, spesialist på kunsttyveri i Interpol, har kunsttyverier ikke endret seg særlig de siste ti årene. Den store endringen kom med åpningen av Øst-Europa.
– Åpningen av grensene og usikkerheten i Øst-Europa førte til en eksplosjon i kunsttyverier og smugling, forteller han.
Det eneste nye man kan merke i det siste er en viss tendens til større, og mer voldelige kunstran. Munch-ranet i Oslo er en del av det som kan se ut som en trend de siste tre år i kunsttvyeriene: mer vågale, mer voldelige, større ran.
To andre berømte episoder skjedde nylig i Rio de Janeiro i Brasil og i Novi Sad i Serbia. Tyvene i Rio robbet et museum, midt under karnevalet, og forsvant sporløst i mengden, med blant annet en Monet, en Dalí og en Mattise under armen.
Ellers har kunsttyverier endret seg lite.
Tidenes største kunstran
Tidenes største ran skjedde likevel i nyere tid. Det var et saltkar av massivt gull, innsatt med edelsteiner. Klenodiet var verdt omkring 50 millioner dollar og ble røvet fra Kunstmuseet i Wien i 2003. I fjor ble den sporet opp takket være avansert spaning. Tyven forsøkte å forhandle med museet om løsepenger, men politiet klarte å finne filmen fra butikken der mobiltelefonen han brukte ble kjøpt. Da tyven ble arrestert hadde han ennå saltkaret i sin varetekt.
Tidenes største uoppklarte brekk blir dermed et tyveri gjennomført mot et museum i Boston i 1990. Tyvene kom seg unna med 12 verdifulle malerier, blant annet en Rembrandt. De er ennå ikke funnet.
RETTSIKKERHET I SKUDDLINJEN
(2005) Offisielt er det fred og normalisering i Tsjetsjenia, men i virkeligheten frykter folk fortsatt både soldater, politi og islamister. Republikken er et rettsmessig "svart hull" på Russlandskartet. Dette svarte hullet drar nå med seg naborepublikkene i sin malstrøm.
Av Henrik Pryser Libell
(Nazran/Grozny) Tsjetsjenske Sazita (53) har bare ett ønske. Hun vil ha sine barn tilbake. Da krigen i Tsjetsjenia startet hadde hun fem barn. Nå har hun ett igjen. De fire andre har havnet i klemme mellom separatister og sikkerhetsstyrker. Den første sønnen mistet hun i 1998 da tsjetsjenske separatist-terrorister kastet en granat inn i en folkemengde. De tre siste barna hennes beholdt hun inntil den 2. oktober, da de ble arrestert i datterens hjem. Som terroristsympatisører.
Sazita har nå søkt juridisk hjelp hos menneskerettsorganisasjonen Memorial for å finne barna. Der arbeider blant annet jurister med å hjelpe mennesker i Sazitas situasjon. Organisasjonen er samarbeidspartner med Den Norske Helsingforskomiteen.
Kidnappet
Sazitas tre barn ble anholdt av sikkerhetsagenter i et raid mot en forstadsleilighet utenfor republikkhovedstaden Groznij. Sønnene på 19 og 21 år var på søndagsbesøk hos søsteren Zarema. Det Sazita og hennes to sønner ikke ante var at Zarema hadde skjult sin terror-ettersøkte svoger på loftet. Agenter fra FSB (tidligere KGB), føderale militære, anti-terrorstyrker, det tsjetsjenske innenriksministeriet og politiet omringet huset. En fortropp gikk inn og la Zaremas to yngre brødre i bakken.
De tok dem med på et jorde utenfor, der de banket dem opp med maskingevær mens leiligheten ble ransaket. Sazita forsøkte å stanse agentene. Hun gråter mens hun gestikulerer forhørsmetoden med en saks som hun holder i skaftet over hodet og slår i fanget igjen og igjen.
– Da hørte vi "allah-u-akhbar" tre ganger inne fra leiligheten. Så skuddsalver og så stillhet, forteller Sazita.
Terroristen ble skutt på stedet, men viste seg å være ubevæpnet. Zarema og hennes forslåtte brødre ble fraktet vekk i politibil. Hun har appellert til retten for å få se dem, men domstolen har henlagt saken. Selv frykter hun at de er drept.
Slike kidnappinger er blitt en dagligdags frykt for tsjetsjenerne. Alle unge menn i Tsjetsjenia er mistenkt som "potensielle terrorister".
Organisasjonen Memorial har dokumentert en rekke slike hendelser i Tsjetsjenia de siste årene. Som regel dukker de kidnappede opp igjen etter noen dager. Da har de som regel skrevet under erklæringer på at de er terrorister, og dømmes til livstidsdommer. De som ikke dukker opp etter 5-6 dager, forblir "forsvunnede" personer, eller de blir funnet drept.
Terrorister og vantro hunder
I Tsjetsjenia har sikkerhetstyrker frie hender om dagen og islamistisk rebellgerilja frie hender om natten. Satt på spissen er det slik Memorial beskriver situasjonen i dag. Befolkningen lever i en konstant frykt for hevnaksjoner, enten fordi de mistenkes som separatiske "terrorister" eller russervennlige "vantro hunder", eller fordi de bare er på feil sted til feil tid når en granat eksploderer eller soldatene gjennomfører en såkalt opprydningsaksjon. Folk er redd for at politiet skal fjerne dem selv eller deres menn og sønner, i massearrestasjoner eller i de mange sikkerhetskontrollene. Eller i verste fall, i simple bandittraid, som iblant rebeller står bak, iblant politiet, som jobber på "oppdrag" for folk som vil kvitte seg med konkurrenter og fiender, for helt andre motiver enn terrorkrigen.
Memorials jobb, i tillegg til å dokumentere denne virkeligheten, er å hjelpe dem som vil ta sin sak fra tsjetsjenske domstoler til føderale russiske eller hele veien til menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg. Selv tror organisasjonen at det virkelige antallet slike saker er minst dobbelt av hva de dokumenterer.
Sprer seg
Men det er ikke bare i Tsjetsjenia rettssikkerheten er tynnslitt.
Den norske Helsingforskomiteen utga i år en rapport om hvordan lovløsheten i Tsjetsjenia de siste to årene har smittet over naborepublikker som Ingusjetia. I ti år etter Sovjets sammenbrudd var Ingusjetia Tsjetsjenias "fredelige speilbilde". De to republikkene lå under én felles sovjetrepublikk, men ble to selvstendige enheter i den russiske føderasjon. Mens Tsjetsjenia startet en uavhengighetskrig, bestemte Ingusjetia seg i en folkeavstemning allerede i 1991 for å forbli en russisk region.
Jeltsinblokade
Likevel blokkerte mange ingusjeter veiene i republikken, da Jeltsins russiske hær rykket inn i den annen tsjetsjenske krig i 1999. Og stikk i strid med den russiske forsvarsledelsens ordre om å "forsegle" den tsjetsjenske grensen, tillot Ingusjetias president 300.000 tsjetsjenske flyktninger å komme inn. Den samme presidenten motsto helt fram til 2001, føderale ønsker om å gi FSB, militærbasene og Ingusjetisk politi og sikkerhetsstyrker "frie hender" til såkalte "opprydningaksjoner".
Den tsjetsjenske ustabiliteten har nådd Ingusjetia.
Artikkelen stod i Ny Tid, 2005.
Les mer om hvordan "tsjetjenifiseringen" brer seg videre i Kaukasus.
LEI AV DEN SOSIALISTISK LYDIGHET
(2005)Det koker under den overflaten av Kinas konfutianske disiplin. Beijing forsøker forhindre et lappeteppe av arbeider-og bonde-opprør med både væpnet politi og en mer aktiv fordelingspolitikk.
av Henrik Pryser Libell
I 2003 opplevde Kina den største bondeoppstanden siden Maos revolusjon og den største arbeiderstreik siden Deng Xiapongs reformer. Bøndene fordi de mister jorda si, arbeiderne fordi lønna er lav. Kinas provinser har de siste tre år har vært hjemsøkt av en bølge ulovlige streiker, demonstrasjoner, knusing av partikontorer og konfrontasjoner med politi og militære. Det leser man sjelden om i vestlige medier, og aldri i kinesiske. Regjeringen i Beijing gjør sitt beste for å skjule opprørene blant utålmodige arbeidere, bønder som blir fratatt jorden, studenter som ikke får sin krav innfridd og borgere som ser selv lei på korrupsjon.
Sosial "uro"
I 2005 oppga offisielle kinesiske tall hele 80 000 tilfeller av “sosial uro" i Kina. To år før der var det 58 000. Allerede da var en syvdobling på ti år.
- Det er mye mer sosial uro i Kina enn gjengs oppfatning. Tallene gjenspeiler en eksplosiv økning i antallet konflikter i det moderne Kina, sier Kina-viter Harald Bøckman ved Senter for Miljø og Utvikling. Bøckman har forsket på Kina og den kinesiske landsbygda i flere tiår.
Opprørsbølge
Forrige sommer satte tusenvis av hissige studenter ved Zhengzhou universitetet i Henan biler i brann og knuste et studenthybelhus i protest mot at universitetet ville gi dem avgangsdiplomer som ikke hadde universitetets navn. Statsmedia i Kina rapporterte lite eller ingenting om episoden. Etter hendelsene på Den himmelske freds plass i 1989 er studentopprør sensitivt i Kina. Nyheten slapp ut gjennom bilder og beskrivelser på internett.
Episoden i Zhengzou er ikke enestående, og det er ikke lenger bare studenter som viser sin hissighet overfor myndigheter. Opptøyer feier over Kina som en farsott, og Beijing gjør sitt beste for å hindre at den ene oppstanden kobler seg mot den andre. Selv om opptøyene er lokale og ikke retter seg mot Beijing, er trenden klart: det sosiale Kina koker.
Lokal korrupsjon er ofte gnisten som tenner lunten.
- Lokale partipamper utviser en enorm fantasi når det gjelder måte å suge penger ut av befolkningen på, sier Bøckman.
- Folk på landsbygda i Kina i dag bruker de samme ord på det kommunistiske regimet som de brukte om republikken og Chang Kai-Sheks regime som den kommunistiske revolusjonen veltet.
Lov og orden og politi
Hvorfor myndighetene publiserer de urovekkende tallene vet han ikke, men han tipper det enten er for å sende et faresignal til lokale guvernører eller for å legitimere oppbyggingen av mer politimakt.
For det blir vanskeligere å skjule den sosiale misnøyen selv om Kinas regjerende kommunistparti gjør alt som står i deres makt for å forhindre at kinesisk og utenlandsk presse oppdager opptøyene. Internett, sms og frie kinesiske medier for at sprekker i "oppdemningen". Mye av uroen skyldes masseoppsigelser, stillstand i lønninger og økende forskjeller på rik og fattig og by og land.
Ny sosialisme
Regjeringen forsøker derfor å møte problemet med omfordelingspolitikk. I mars opphevet Folkekongressen all skatt på bønder, samtidig som den sprøytet milliarder inn i en ny distriktspolitikk, varslet gratis skole til alle og tillot migrantarbeidere å registrere seg i byer og krevde økt minstelønn. Det siste er en av de siste spikre i kisten på det som kaltes "Risskålen av jern", - en politikk fra Mao-tiden: alle får mat og rettigheter, - men bare der de bor, ingen andre steder.
Statsminister Wen Jiabao sa før Folkekongressen at alle departementer og guvernører må nå gjøre bøndene til hovedsaken, både utgangspunktet og målgruppen for alle reformer.
Bror Hu
Den nye honnøren til bønder og arbeidere og distrikter fra Beijing-lederne er på bekostning av entrepenør-klassen, middelklassen i byene og de urbane vekst-sonene. Retorikken fra Beijing er blitt mørkerød og regjeringen bruker nå parolen "den nye sosialistiske landsbygda". Der den forrige partiledelsen la mer vekt på å få Kina inn i WTO og la økonomien blomstre, legger Kinas nye president Hu vekt på sosial rettferdighet og lov og orden.
- Hu lar seg avbilde der han håndhilser på arbeidsløse arbeidere. Folk flest i Kina titulerer ham gjerne “Bror Hu", mens alle andre regenter i Kinas historier har vært oppfattet som far, patron og formann, sier Bøckman.
Folkets Væpnede Politi
Men gulrot og kjepp, risskål og bambus, går hånd i hånd. Samtidig med fordelingspolitikk satser Hu på lov og orden og bygger ut statens understrykkingsapparat. Sensuren er betraktelig strammet inn både på tv, radio, aviser og på internett.
Over lengre tid har Beijing dessuten, -klok av skade fra fadesen på Den himmelske freds plass i 1989 - der soldatene var dårlig trente til å håndtere indre opprør, bygget opp en slags føderal militær-reserve. Folkets Væpnede Politi (FVP) teller to millioner mann og kan settes inn når lokale politistyrker ikke makter opptøyene alene.
Ikke konfutsiansk stillhet
I det mest urolig området, "rustbeltet" av den gamle kommunistiske tungindustrien i nordøst - ble det på to år henrettet nesten ti tusen deltakere i sosiale uroligheter. Men opprør skjer overalt, til og med midt i det fremgangsrike Sør-Kina, Kinas "kapitalistiske laboratorium": Rett før nyttår drepte bevæpnet politi et sted mellom tre og tretti personer i Dongzhou da de åpnet ild mot anti-kullkraftverksdemonstranter.
Stormen på partiet
Landrettigheter er den vanligste grunnen til opptøyer. I det kommunistiske Kina tilhører jorda formelt sett staten, og lokale partifunksjonærer som klarer å ekspropriere land fra bøndene kan derfor få solgt eiendom under bordet for millioner til industrikonserner og eiendomsutviklere.
Aksjonene har så langt vært spontane og lokale, men signalene tas på alvor sentralt i Kommunistpartiet.
Holde kontroll
Demonstranter organiserer seg blant annet ved hjelp av sms og internett. Derfor har regjeringen strammet inn på sensuren og stengt aviser, lagt ned websider og pålagt Yahoo og Microsoft mer overvåking av trafikken på nettet.
- Så langt har regimet klart å beholde ro ved å holde media under kontroll slik at de ulike opprørerne ikke hører om hverandre, ved å betale midlertidig arbeidsløshetstrygd og fengsle de som ikke tier, sier Kina-viter Dorothy Solinger, professor ved University of California og forsker ved Columbia University.
Solinger mener ubetalte lønninger og pensjoner, plutselige og massive oppsigelser, kombinert med korrupsjon, høye skatter på bøndene og markedsreformer som opphever arbeidernes tradisjonelle rettigheter forklarer uroen.
Den bondske fare
- Kinas politiske historie er en lang serie med bondeopprør som kaster dynasti etter dynasti, og til sist keiseren for republikk og republikken for revolusjon, sier Bøckman.
Mao er den som best har klart det, men det var i en setting da Kina var okkupert av Japan. Den eneste organisering som i dag kan gjøre dette er hemmelige selskap, sier Bøckman. Det forklarer hvorfor regjeringen så frenetisk undertrykker samhold som blant annet Falun-Gong.
Gamle helter om igjen
Kombinert med lavere skatter, distriktspolitikk, mer politi og mer sensur, bruker myndighetene gamle helter og propaganda til å bevare den sosiale roen. President Hu lanserte på Folkekongressen de åtte sosialistiske dyder og skammer. Blant dydene er hardt arbeid, disiplin, nøkternhet og patriotisme og blant skammene er egoisme, korrupsjon, luksus og lovløshet.
For å fremme dydene henter regjeringen frem dyrkingen av kinesiske helter for enhver smak: Mao for de som savner den gamle tiden, heltesoldaten Lei Feng for de revolusjonære, Buddha gylne middelvei for de religiøse og Konfutse for de tradisjonelle.
Henrik Pryser Libell har skrevet om dette emnet i bl.a. Ny Tid og Bondebladet.
President Hus åtte sosialistiske dyder:
Elske moderlandet
Tjene folket
Utvikle vitenskapen
Hardt arbeid
Samhold og samarbeid
Holde ord
Disiplin og adlydelse, i motsetning til lovløshet og uorden
Nøkternhet, i kontrast til luksus
