Hundekjører Mona Kolstad - "En skikkelig iskald bitch"
Mona Kolstad var i 2006 første norske jente til å vinne verdens største og Europas røffeste hundekjøringsløp, førti mil over vidda og fjellet, i vinterstorm og tolv stive blå. Bak et hundespann er det ikke forskjell på jenter og gutter.
tekst: Henrik Pryser Libell
bilder: Thomas Haugersveen
- Du blir nok ikke verdensmester nå for å si det sånn, sa legen til Mona Kolstad for syv år siden for å myke opp budskapet om at hun aldri mer kunne trene hundekjøring. Hun hadde skadet nakken kraftig i en bilulykke, ironisk på vei til en hundekjøringstrening.
- Det gjør ikke noe, svarte Mona, uten samme ironi. – Jeg trenger bare bli norgesmester.
Helvetes-race
Legen mente Mona Kolstad ikke kunne kjøre hund mer. Istedet vant hun i år verdens største hundeløp, Femundløpet, som første kvinne noen gang på førtimilen. Løpet er regnet som Europas tøffeste og mest prestisjefulle det varer to døgn. Dessuten var det storm på Kvernvikfjellet som deltakerne skulle krysse første natta. 50 hundekjørere ble liggende værfast. Mona har aldri opplevd verre.
Det føyk og blåste, vinden kom på skrå bakfra og Mona måtte børste av bikkjene underveis fordi det iser i øyenbrynene. Resten av de to helvetesdøgnene var det knapt mer enn fire timers blund å få. Likevel kjørte Mona siste etappen sin raskere enn selv hundekjørerkjendisen Robert Sørlie, "Norges tøffeste mann", som overlegent vant i det andre Femundløpet, klassen for seksti mil.
Størst i livet
Dagen etter seieren nedringes Mona av lokalaviser, NRK, Frokost-tv. Alle vil prate med Mona nå. Seieren kom litt uventet på henne.
- Sist jeg sjekket var det 56 gratulasjoner på mobiltelefonen og flere tapte anrop, ler, nesten roper Mona. - Det har ikke helt gått opp for meg. Det er jo det største jeg har gjort. Jeg var helt rørt. Hørte du intervjuet jeg ga eller. Jeg grein jo bare, jo!
Mona smiler og ler. Det var gledestårer hun kom inn i mål med. Og en kjærlig omfavnelse av de som betyr mest for henne: kjæresten, pappaen og de tretten hundene i spannet: Kamfer, Brummund, Maud Angelica, Lea Isadora, Ole Brumm, Tiger, Hedda, Elli, Ludvig, Lucas, Ruby og Messi.
Ikke jentejente
Det er ikke å stikke under en stol at presseoppmerksomheten skyldes at hun er jente. For hundekjøring i den norske psyke forbindes med folk som Roald Amundsen og Fritjof Nansen, pelsjegere og gullgraving i Klondyke. Men faktisk er hundekjøring en av Norges aller færreste sporter der kvinner konkurrer på like fot med menn.
- Vi får ofte høre, damer bak sleden, dere er jo lette som fugl, sier Monas hundekjørerkollega Åsa Flatland.
– Men hva med oppoverbakkene eller bæring av bikkjer og halmballer. Det krever styrke. Gutter har styrke, jenter er lette. I sum stiller vi og gutta helt likt bak et hundespann, mener Åsa.
Både åse og Mona vedgår at villmarkslivet går utover femininiten:
- Det blir mindre pudder og mascara. Det blir liksom ikke så mye jentejente over oss, ler Mona, og vise frem hender med ru håndflater og masse plastre.
Superkvinnen
Men lav sminkefaktor til tross, sammen med stilongs og hundekjørertøy, pakket Mona en vakker brun kjole med gullkanter til pokal-gallaen
- Jeg gjemte den nederst i kofferten, bare i fall jeg kom på pallen, sier hun lurt.
Monas dag i kjole og rampelys er henne unnet takket være ti år i snøføyk. Ti år med hundegalskap. Ti år bak sleden, helt siden hun som 23-åring, istedetfor et år som aupair, jobbet som "handler", sledehjelper, for den norske hundespann-pionéren Kjell Smestad. Der lærte hun det viktigste, og der ble hun "helfrelst" på hund.
Nå er det hund for alle penga og trening konstant. Fra august til juni. I sitt sivile liv er Mona bankfunksjonær i Holla og Lunde sparebank i Skien. Men hver dag, etter endt kontortid, skifter hun fra antrekk til selvtovet ull. Og farer opp til vidda. Sammen med den like hundegale kjæresten Kjetil.
Konstant trening
Fra september til påske er rundt 40 timer hver uke med trening. Venner som ikke driver med friluftsliv ser de bare utenfor sesongen, det vil si i juni og juli.
- Jeg savner iblant å kunne sette meg ned i sofaen foran tv-en en fredag etter en arbeidsuke, sier Mona, eller bli inne når vinden blåser opp, og tenne stearinlys og se en film. Det er foreløpig en fjern drøm.
- Hundekjøring er nesten omvendt av andre sporter. Når været blir umulig, nettopp da bør vi
ut og trene, sier hun.
Kjærlighet og friluft
Drivkraften er kjærligheten til hund og villmark som driver dem. Konkurranse og medaljer er uansett bare sølv. En sledehundtur over Hardangervidda i skinnende sol er gull. Når sleden er full av mat og varme klær. Nå sneen formelig gnistrer under meiene og hundespannet peiser på over det endeløse hvite høyfjellet og alt som høres er lyden av poter mot sne. Da er Mona og Kjetil i paradis.
Ingenting å bli rik av
Lever for det gjør derfor mange nordmenn. Men lever av det, gjør bare få. Det er ingenting å tjene på det, og dyrt å drive. Det siste året har Mona og Kjetil brukt 200 000,- på hobbyen sin, langt det meste av egne penger. I Norge er hundekjøring stort sett ingen kommersiell idrett. Det er frivillighetssport, med mange deltakere og få tilskuere. Løpene går langt fra allfarvei og gjennom de store villmarkene.
I Alpene er det omvendt. Løypene går gjennom folkerike vintersportsteder, med massiv tv-dekning og masse reklame for sprit, vintertøy og hundeprodukter og store pengepremier til de som vinner. Vinneren av Femundsløpet får åtte tusen. Det dekker knapt bensinsutgiftene til å komme. I Alaska er det en helt annen verden. Der er hundekjøring nasjonalsport. Der skriver ungene særoppgaver om hundekjørerhelter. Verdens hardeste hundkjøringsløp, Iditarod, er 1800 kilometer langt og går gjennom de råeste fjellpass i verden. Løpet følges av hundrevis av millioner over internett.
Drømmen om Alaska
Nordmannen Robert Sørlie, en av verdens beste, har vunnet Iditarod to ganger og har vunnet halvparten av alle løp han deltar i, og tatt medalje i nesten alle. I helgen vant han Femundløpets eliteklasse, det som varer 600 kilometer. Sørlie mener "medseierinnen" fra 400-kilometeren Mona har det som trengs for å lykkes med hundekjøring.
- Hun har psykisk styrke og nok tøffhet og kommunikasjon med hundene, sier Sørlie.
Norges "nest-tøffeste", Kjetil Backen, som har en tredjeplass fra Alaska, har fulgt Mona svært tett.
Iditarod neste
Etter seieren på Femunden utelukker han ikke fremtidig Alaska-kjøring for Mona.
- Om du er jente eller gutt, spiller ingen rolleHun kjører på samme måte som Robert Sørlie. Hun holder kontaktene med hundene, og hun trener dem alltid, konstant og tar ingen pauser, sier Backen.
Pause fra jobb er det heller ikke. Onsdag var Mona tilbake bak kundedisken på Holla og Lunde Sparebank, konsentrert om lån og forsikringer igjen. Men et sted i drømmene vanker nok Iditarod og Alaska. Veien dit er belagt med is. Og minusgrader, svette, storm, tunge løft
og flere gledestråder.
